Den syvende figur

I skogen kan vi se to fugler

Det er i virkeligheten bare én

Merians gravyr fra den trykte utgaven 1625

 

Merkur, etter å ha blitt sublimert ofte, blir omsider fiksert for at intet mer kan flykte og fly bort gjennom ildens kraft. Sublimeringen må gjentas til fikseringen endelig er oppnådd.

Manus fra 1607

Manus fra 1556

Den medfølgende teksten sier at det finnes et rede i skogen der Hermes´ fugl har sin unge. Den ene vil stadig fly bort, mens den andre ligger stille i sitt reir. Den første kan ikke forlate den andre. De må forbli sammen i reiret, slik som mann og kone må være sammen i et ekteskap. Vi skal glede oss over at vi kan beholde begge sammen.

Eller som Adam McLean sier: Emblem 7 shows us two birds - one sits on the nest and cannot move, tied to its earthly task, while its partner attempts to soar into the heavens. As the associated verse states "The one that is below holds the one that is above" echoing the opening lines of the Emerald Tablet of Hermes.

Igjen blir vi minnet om at de ulike deler av vårt vesen, det indre og det ytre, det som streber mot himmelen og det som gjør oss jordbundne (eller skal vi si våre engler og indre demoner?) hører sammen, og dette skal vi være glade for. Vi kan ikke løsrive det ene fra det andre. Vi kan gjerne ha hodet i himmelen, men må ha bena godt plantet på jorden.

Dette minner for øvrig svært om en annen gravyr av Merian, den som finnes som nummer 2 i Michael Maiers Symbola aureae mensae (1617) der alkymisten ser på en fugl som er lenket til et jordbundet dyr som ser ut som en naken hund, men er egentlig en padde. For M. Maier sier i sin kommentar til bildet: “The eagle flying through the air and the toad crawling on the ground are the magistry”.

 

Den sjette figur

Dette er et stort mirakel og merkelig kunstgrep

at det største legemiddel finnes i den giftige dragen.

Emblem 6 fra den trykte utgaven 1625

 

Det samme emblem fra manuskriptet 1607

 Underteksten betyr: 

Merkur, riktig og alkymisk utfelt eller sublimert,

I sitt eget vann oppløst og igjen koagulert.

Fra manuskriptet 1556

The next five emblems seem to indicate different ways in which we must inwardly work to unite these polarities in our beings.
Emblem 6 is a clear statement of the Ouroborus, the serpent dragon that seizes its own tail and unites these polarities in forming its circle in the Soul, sier Adam McLean i sin analyse av Lambspring. Slangen eller dragen som biter seg selv i halen danner en sirkel. Symbolinnholdet er evig tilbakekomst, en syklisk gjentagelse, død og oppstandelse. I den alkymistiske symbolverden er Ouroboros symbol for en i seg selv sluttet prosess som gjentar seg og som gjennom oppvarming, avkjøling og kondensering av en væske skal foredle substansene. På det indre plan kan vi si at alkymisten kan oppnå et enhetlig og solid grunnfeste ut av sine dualistiske krefter. På dette grunnlaget kan alkymisten bygge sin personlighet og gjennom foredling oppleve sitt menneskelige vesens fulle potensial.

 

Et av de tidligste eksemplene av Ouroboros finnes i dette eksempelet fra Kleopatras Chrysopoeia. Kleopatra, som ikke må forveksles med dronning Kleopatra, var en egyptisk alkymist som virket i Alexandria. Hun er blant de eldste alkymister vi kjenner til. Her er det et symbol for filosofisk kunnskap, men kan også være et symbol for hele skapelsen. Den greske frasen i midten En to pan betyr : Én er alt. Halve bildet er svart, den andre halvdelen er hvit. Dette er  universelle motsetninger som natt og dag, ødeleggelse og oppbygging, aktiv og passiv.  

Dette fører umiddelbart tanken hen på det taoistiske symbol av Ying og Yang, der to elementer utfyller hverandre gjensidig og utgjør en høyere enhet, slik også sirkelen i dette dragesymbolet utgjør en høyere enhet. At alt er ett. Kan vi gjøre oss ”hele”, kan vi også helbrede oss selv.
 

Den femte figur

En ulv og en hund er i et hus
og blir til slutt likevel bare til ett.

 

Utgaven fra 1625

Manuskriptet fra 1607

Manuskriptet fra 1556

Underteksten til dette bilde sier: Kroppens død og hvitgjøring. Forent med anima og spiritus blir den mettet av dem.

Videre sier den medfølgende teksten til dette emblemet at Alexander fra Persia skriver at det finnes en ulv og en hund i skogen. Men deres hvite farge viser at de er av én opprinnelse. Men ulven kommer fra Østen, mens hunden er fra Vesten. Begge blir misunnelige og rasende. De dreper hverandre og fra dem kommer en stor gift. Men blir de gjort levende igjen, blir det den største medisin og det beste botemiddelet, til glede for alle vise som takker og priser Gud for det.

Adam McLean tolker det slik: 

The fifth emblem, which completes this part of the sequence shows the wild Wolf and the tamed Dog fighting for supremacy. These polarities are further linked in the verse with the directions West (Dog) and East (Wolf). Thus we can see that the first five emblems show us different ways in which the polarities appear in our inner world. The dynamically opposed though balanced way of the two fishes, the battling of the Dragon and Knight elements, or Wolf and Dog, and the meeting and relationship indicated in the Stag-Unicorn and Lion-Lioness emblems. 

Alle disse fem emblemer viser altså de krefter i vårt indre som tilsynelatende er skilt fra hverandre, som eksisterer sammen, møter hverandre eller slåss mot hverandre i en rasende kamp. Ja til og med dreper hverandre. Her kan vi minnes den tyske dikteren Goethes ord: ”To sjeler, bor akk i mitt bryst”. Vi har alle opplevd at vi føler oss splittet, trukket i flere retninger, stresset av forskjellige og motsatte dragninger. Mystikere eller psykologer som Carl Gustav Jung ville kanskje kalle det kampen mellom vårt ego og vårt høyere selv, mellom våre jordiske bestrebelser og de mer åndelige. Eller mellom vår dyriske natur og vårt streben etter å bli mer ”englelik”. Det er en stor kunst å skape fred mellom disse motstridende krefter. For å skape varig fred, må vi innse at de i virkeligheten er en enhet og at de må forenes med vår kropp, altså vår bevissthet her og nå.

 

Den fjerde figur

Det skal vel være et stort mirakel at det ut av to løver skal bli en.

Utgaven fra 1624

  Spiritus og anima skal være forent med og i ett med sin kropp, heter det i underteksten.

Next, in Emblem 4, the polarities are seen in their manifestation as masculine and feminine, pictured here in the meeting of Lion and Lioness. We note how they raise their opposite paws (Lion - right, Lioness - left) mirroring the posture of the Stag and Unicorn in the previous emblem, sier Adam McLean.

Manuskriptet fra 1607

Manuskriptet fra 1556

Videre sier teksten som hører til dette emblem, at de to løver, ligger på lur i mørket. De er grusomme og ville. Den som klarer å temme dem med visdom og list og kan drive dem inn i skogen igjen, må prises fremfor alle andre og krones.  


Begge løvene kan tolkes som symbol for både ånd og sjel, for både emosjoner fra sjelen og følelser fra ånden. Disse følelser kan være både sterke og ville, derfor må de temmes og ledes.

Den tredje figur

Nå er det nødvendig at dere vet

at det finnes en hjort og en enhjørning i skogen.

I kroppen finnes anima og spiritus.

Merians gravyr i utgaven av 1625

 

In Emblem 3 we have the beautiful picture of the meeting in a clearing in the forest of a magnificent Stag and a graceful Unicorn. The Stag as a symbol is often associated with the Sun and the Unicorn is usually linked with the Moon. These polarities are to be coupled together through the alchemist's work, sier Adam McLean (se kildehenvisning 1. innlegg september)

Dette er versjonen fra manuskriptet fra 1607

 

Og dette er versjonen fra 1556

Hjorten kan også oppfattes som et symbol for våre tanker, fordi den er like rask som våre tanker. Enhjørningen er et symbol for vår ånd, som er vårt vesens sentrum. Den ledsagende teksten sier at skogen er kroppen, hjorten er "anima" eller sjel og enhjørningen er "spiritus" eller ånd. Velsignet er det menneske som kan fange dem. Men det gjelder å temme dem, slik at de kan føres ut av skogen og drives inn igjen, slik at de må være sammen. Altså igjen betones helheten av våre tre byggesteiner: kropp, ånd og sjel.

Den andre figur

Legg vel merke, min sønn,
til det svarte dyret i skogen

Merians gravyr i utgaven 1625

Manuskriptet fra 1607

 

The second emblem shows a different aspect to polarities in the fight between the inner dragon and an armed knight (a St George figure) in the Forest of the Soul. In this emblem there is a sense that the polarities must struggle to overcome each other, sier Adam McLean (se kildehenvisning i det første innlegget fra september).

 

Og her er utgaven fra 1556

Billedteksten lyder Putrefactio. Det er en tilstand der alt er svart. Etter at man har slått hodet av dette svarte dyret, sier den ledsagende teksten, mister det den sorte tilstand og blir helt hvit. Dragen (eller ulven i manuskriptet fra 1607) er et symbol for de utemmede krefter i oss selv. Når man har klart å rydde opp i sitt indre kaos, renset sin bevissthet, så følger det en klarhet som kan sammenlignes med et skinnende hvit lys. Den hvite tilstanden kaller alkymistene albedo, den svarte (i starten av det arbeidet som skal utføres) kalles nigredo.